Vi koste og lekte oss helt til pappa kom hjem fra jobb. De voksne spiste pizza, mens jeg fikk meske meg i en deilig gulrot. Etter kveldsmaten var fremdeles ikke mamma kommet hjem og jeg begynte og grue meg for en natt uten pupp.
Men det kunne faktisk bli bedre, "onkel" hadde vært på butikken og kjøpt et mirakelpulver. Nam - puppepulver het det. Helt fra fødselen har jeg fått melk fra mamma, men nå kom andre tider - pupp på flaske. Dette er noe jeg anbefaler alle puppefrelste i hele verden. Det smakte så ufattelig deilig at jeg følte meg lurt som hadde vært dette pulveret ukjent i alle disse månedene. Men da mamma ikke var kommet tilbake dagen etter og jeg igjen fikk smake denne herligheten, greide jeg og snu fokuset inn på heller og glede meg over alle de flaskene med pupp som skulle komme. Så kan vi også krysse fingrene for at det hjelper på vekta.
Med dette vil jeg rette en stor takk til "onkel" Dag som gav meg denne gaven! Takk.
Nå har jeg altså rundet 9 mnd'er. Det er ikke tilfeldig at jeg valgte akkurat dette bilde. Når jeg går gjennom bildene til mamma ser jeg at det ikke bare er enkelt og ta bilder av meg for tida. Sjelden er hele meg med, og om jeg er med så er bildet ofte malt med fartsstriper.
Har sett i andre blogger at man lager skrytelister over alt man kan, dèt kan ikke jeg gjøre for da blir dere lei av og lese før jeg er ferdig. Men kan nevne at jeg kan reise meg og krype. Førstnevnte blir iherdig brukt for å rive ned ting fra bordet, lage fingermerker på tv'en og se ned i do. Kryping forøvrig er ikke så artig. Går mye raskere å åle. Ellers er det jo også en hit for dere lesere og vite hva jeg spiser, merkelig nok. Det beste jeg vet er å få et helt skrelt eple og bryne meg på, det er vel eneste måten mamma og pappa kan få meg til å sitte i ro mer enn 5 min i gangen. Ellers blir jeg aldri lei av å ta en svingom foran radioapparatet. Dog rockemusikken hjemme hos mormor svingte bedre enn den der P3-musikken mamma hører på.
Men som jeg har lært de siste mnd'ene - man gjør alt for at mammaer ikke skal bli sinte og utålmodige, derfor har jeg latt være og nevne det og heller svingt meg til den musikken jeg hadde for hånden. De siste mnd'ene har vært ganske så rare om jeg må få være helt ærlig. Har rett og slett ikke turt og skrive dette for to måneder siden, i frykt for at mamma skulle lese det. Men nå tar jeg sjangsen. Når jeg har vært lei meg om natten har pappa kommet og trøsta meg, når jeg vil stå opp kom pappa og stelte meg og ga meg frokost, når pappa kom hjem fra jobb tok han meg og gav meg kvelds og stelte meg for kvelden. Jeg og mamma var jo selvfølgelig sammen hele dagen, men hun var skikkelig fraværende. Lekte sjelden med meg på gulvet. Lå mye i sofaen under teppet og snakka med meg derfra. Det virka til og med som om hun ble litt irritert når jeg hadde bæsja... Dessuten ble hun feit og lat! Nå er alt blitt meget bedre. Hun er mer og mer blitt seg selv igjen. Dog fremdeles litt frodig for å si det mildt. Hvertfall på magen. Men det er visstnok for at jeg skal bli storebror. Det er et lite menneske inne i magen hennes som skal vokse seg stor og sterk før det kommer ut og jeg kan begynne å lære det den harde virkeligheten. Selv om tida har gått fort og det føles som om jeg er født i går, så er jeg jo ikke det. Når knerten2 kommer så har jeg 1år og 3mnd'er på baken som jeg kan lære videre til min kjære bror eller søster. Dèt bli stas det!
Ellers har jeg en liten hemmelighet til, men den må jeg spørre om jeg får lov til og fortelle før jeg buser ut med det her:)
