Mormora mi!

Det begynner å bli ei stund siden jeg tenkte og skrive på bloggen nå. Husker det som om det var i går. Den 18.mars skulle jeg klage min nød over en lei influensa. Dataen nekta meg å komme inn på nett så det ble ikke noen blogging den dagen. Det er jeg ganske så glad for. Dagen etter var minnene fra influensaen som dugg for sola. Tante E ringte og vekte oss med nyheten om at mormor var død.

Jeg har utrolig mye å skrive om i dette innlegget dersom jeg skal oppdatere dere på hele den siste tida. Jeg kan snakke om utelek, kafègåing, barnehagekos, barnas kulturdager, bestefarkos, storebror syssler, dusjing og ja jeg har så mye at jeg ikke kan huske alt for og ramse opp en gang. Men jeg har rett og slett tenkt at det skal få gå dere hus forbi - for dette innlegget skal dedikeres til mormor. Min fineste og besteste mormor.

Dagen før mamma og pappa kjørte til Hammerfest sykehus for at jeg skulle komme til, kom mormor brummende inn i hagen vår i Alta med sin store bråkete GMC van. Egentlig skulle hun overnatte i Birtavarre, men hun hadde en følelse av at det var lurt at hun kjørte strake veien til Alta - det hadde hun rett i, ellers hadde hun gått glipp av at jeg ble født. Etter den dagen har vi vært som erteris jeg og mormor. Sukkererteris, så søte var vi.

Det er henne jeg har arvet badenymfegenet mitt av, allerede fra jeg var noen mnd'er gammel lå jeg i vaskefatet hennes og plaska. Da jeg ble litt større fikk jeg ei større balje. Vi bada så mye jeg og mormor at jeg har utvikla svømmehud. Når mormor ble syk og vi bodde litt på Oppdal fikk jeg låne balja med meg. Tro det eller ei, men både jeg, lillebror og pappa har vært i den samtidig. Tror ikke jeg får tillatelse fra pappa til å vise det, men om dere går bakover i bloggen ser dere badebilder av meg i august og kan se størrelsen på balja. Så får dere prøve å se det for dere;)

Siste gangen jeg og mormor storkosa oss alene var da hun holdt meg med selskap da lillebror ble født. Ei hel uke fikk jeg ha henne for meg selv. Hun var dønn sliten på kveldene, men for å være ærlig må jeg innrømme at jeg var lettere sliten sjøl.

Mamma og pappa prøvde å fortelle meg at hun var sjuk, da vi enda bodde i Alta. Jeg så for meg en influensa eller spysjuke jeg - ei uke også var det over. Det var ikke sånn for henne. Hun fikk kreft - i følge kemokasper er kreftcellene slemme, de spiser opp de friske cellene. Kemokasper sier også at cellegiftarbeiderne ikke ser så bra. De spiser opp de friske cellene også noen ganger - derfor kan de som har kreft miste håret og bli syke på andre måter. Mormor ville klippe seg før hun så ut som en skabbrev, det har vi tøffe bilder av! Vi har bilder av at mormor hadde hanekam


- skikkelig rocker

Egentlig skulle hun beholdt den sånn at kreften hadde blitt redd og forsvunnet. Den forsvant ikke. Men mormor forsvant mer og mer. Da vi besøkte henne på sykehuset i Trondheim var hun med og sprang i gangene.


lekte med meg og lillebror


kjørte traktkor i senga - åå som vi lekte oss sammen


bestilte oss pizza på rommet som om vi var på hotell


-og koste oss deretter


dette er et bevis på min første sjokoladebit - den fikk jeg av mormor


det glemmes nok aldri!!

En dag da jeg besøkte henne hjemme kunne hun ikke reise seg en gang. Men hvis man var helt stille kunne man høre at hun hviska, da hørte man også at hun var helt seg selv. Akkurat den mormor jeg kjente - da hviska jeg tilbake for at vise at jeg støtta henne. Det var ikke det samme å besøke henne når hun ikke kunne bli med på noe, ikke sprang vi rundt med plutohunden hun gav meg, ikke bada vi i baljen heller. Jeg begynte å forstå at det var noe alvorlig galt.

En dag gikk jeg, lillebror, mamma og pappa opp til et hus hvor vi møtte Linus og damene. Der inne lå mormor i ei kiste. Hun hadde den nydelige lilla genseren på, skytsengelen sin, bilder av alle oss små og bilde av Harlyen sin med seg. Vi var inne med henne ei stund, til jeg og pappa ville ut å leke en tur. Det var ikke før jeg var kommet inn igjen at jeg virkelig skjønte alvoret. De hadde lagt på lokket på kista. Mormor fikk ikke puste, og jeg fikk helt panikk. Det lokket måtte av! Det var sikkert helt mørkt inni der også. Men det skulle visst være sånn.

Dagen etter stod kista med mormor i på kulturhuset, det var pynta med masse tulipaner. Det var tjukkfullt med folk. Vi skulle ta farvel. Si hadet. Det hadde jeg sagt mange ganger før når vi snakka på skype. Men det virka som om det var på en annen måte denne gangen. Vi søskenbarna la blomster på kista hennes før hun ble bært ut av mamma, tante E, broren sin og noen av vennene hennes.

Etter det har jeg ikke sett henne. Annet enn i vindusdkarmen. Der står dette bildet av henne.


Det lure smilet minner meg om da vi hadde noe farsk på gang.

Mormor i vinduskarmen er en del av oss. Hver morra, hvis jeg husker det, får hun en klem og et kyss. Vedsiden av henne står det alltid en bukett med tulipaner. Mormor hadde det ikke så godt den siste tida hun levde. Hun har det bedre her i vinduskarmen vår. Savner deg mormor!