Huset som lar vente på seg!

Mamma og pappa styrer med at vi skal få eget sted og bo. Det virker som om ingenting kan gjøres før vi får det. Jeg og bebi (de sier han heter Even Niilo, men det gidder jeg ikke si) koser oss i bestefar sitt hus vi. Her er det kasser å klive på. Skuffer å åpne. Skap å rydde ut. Ved som skal i ovnen. Egentlig som et eget lite lekehus. Det er slettes ikke bare innendørs det er noe å finne på hos bestefar. Ute er som å bo i himmelen. Inne i fjøset står Line. Kalven som er oppkalt etter mammaen til Jo. Ikke for at hun er ei ku, men for at hun var så artig og leke med. Line spiser av handa mi, altså - ikke mamman til Jo, men den andre Line. Ute på enga står vedden/væren/tikkatikka/bæen/sauen - kjært barn har visstnok flere navn. Jeg har dessverre bare ett!? Tikkatikka får gress av meg, som jeg samler i traktorskufla mi. Jeg, pappa og bestefar har en traktor hver. For å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hva livet skulle vært uten en traktor. Ingenting og løfte med. Ikke noe som kan trekke det som skal trekkes. Eller løfte det som skal løftes.

Sist jeg gav lyd fra meg sa jeg at jeg hadde litt utfordringer med å få bildene henta ut fra kameraet. Det er fortsatt tilfelle, men jeg fant noen bilder inne på mobilen til mamma som egentlig summerer det som er viktigst her i livet.